Hesteplassen

ma	ti	on	to	fr	lø	sø
		1	2	3	4	5
6	7	8	9	10	11	12
13	14	15	16	17	18	19
20	21	22	23	24	25	26
27	28	29	30

Halthet og dressurhester

Kilde: Lameness and Performance in the Sport Horse: Dressage by Sue Dyson, FRCVS and AAEP member
Oversatt og redigert av Hesteplassen

Les også om: Halthet eller Halthet og spranghester.

Dressursporten

FEI (The Federation Equestre Internationale) sine regler for dressur stadfester at meningen med dressur er: " harmonisk utvikling av hestens kropp og evner". Gjennom de ulike nivåer av dressurridning, blir hesten og rytterens gravitasjons senter plassert lenger bak ved å øke graden av bøyning og mer vekt på bakparten, samtidig som forparten frigjøres for å skape et mer oppadgående moment. Dette kan bare la seg gjøre ved å øke kraften på bakbena og ha synkroniserte bevegelser mellom forben og bakben, samtidig som ryggen gis bevegelsesfrihet.

Nøkkelen til treningen og utviklingen av en dressurhest fra lavere til høyeste internasjonal Grand prix nivå er å ri gymnastiske øvelser. Gymnastiske øvelser hjelper til å styrke musklene og dermed til å unngå skader på ledd og sener selv om arbeidspresset øker. Sideførende bevegelser krever spesiellt stor anstrengelse av de forskjellige strukturer i skjelettet. I skjenkelvikning, half-pass, renvers og traver er hesten bøyd likt i nakken og kroppen, men hesten beveger seg på mer enn 2 spor.

Disse bevegelsene skaper en ekstrem belastning på hestens rygg i tillegg til at leddene i bena blir utsatt for vridene bevegelser. Økning av bakbensaktiviteten gjennom samlende arbeid gir større press på den elastiske belastningen på "hock" ledd og hofter. Via det økende oppadmomentet som løfter forparten gir dette en bevegelse med kraftig energi som eks i mellomtrav eller øket trav.

En muskulær forstyrrelse kan gi dressurhesten problemer med:

Motvilje til å akseptere, eller gå på bittet, korte inn i nakken og stivhehet.
Tar ikke lik kontakt på høyre og venstre hånd.
Irregular takt i sideførende bevegelser som eks skjenkelvikning og høyre versade
Irregular takt i medium eller øket trav
Korte steg bak i skritt
Ulik høydeforskjell på benføring eller taktproblemer i piaffe og passage
Greier ikke å samle seg, stivner i ryggen, greier ikke sette seg nok på bakparten
Manglende frihet og elsatisitet i bevegelsene
Skifter for sent bak i galoppskifter eller har problemer med å skifte fra venstre til høyre eller omvendt

Dressurhesten

Dressurhesten må være naturlig velbalansert. Hodet og nakken må være høyt nok ansatt til at hesten lett kan gå i en høyere holdning som forenkler evnen til oppadmomentet på forparten og samtidig lett ha kontakt på bittet. Formen ved manken er viktig for at salen skal kunne ligge bra og i korrekt posisjon. Dressurrytteren bruker mye i salen så derfor korrekt vektfordeling gjennom et uavhengig sete meget viktig.

De fleste hester blir ridd inn i 3-4 års alderen og starter i unghestkonkurranser allered som femåringer. Middels nivå klassene er de klare for i syvårsalderen og mange fremtidige Grand Prix dressurhester har sin første toppnivå debut allerede som 8-9 åringer. når dressurhesten har nådd sitt Grand prix nivå innvolverer treningen mye repitisjon av bevegelser og øvelser som øker den fysiske styrken. Det er nesten opplagt at disse hestene sjalden får akutte stressskader, eller skader som følge av slag eller annen ytre påvirkning. Det er heller mer moderate belastningsskader som blir problemet, hvor en halthet vil dukke opp nå og da. Dette betyr at med korrekt trening og håndtering kan dressurhester forsette med å konkurrere på det høyeste nivået til de blir relativt gamle, og ofte 15-20 år gamle. Selvfølgelig må man her ta hensyn til eventuelle arvelig svakheter. Det viktigste er at hesten har evne til å balansere seg i alle gangarter for ubalanse og asynkroniserte bevegelser påfører større belastning.

Treningsunderlagt på banen og i hallen

Dressurhester blir som oftest trent mest på kunstig velegnet underlag med høy ettergiving som gir en stabilitet til treningen som ikke de andre hestesportsgrenene har. Standardisering av arbeids- og konkurranse underlaget spiller uten tvil en stor rolle for det lave antallet av akutte halthetsproblemer for dressurhester. Noen trenere mener derimot at trening på konsistent underlag mykner benstrukturen og anbefaler at hestene inn i mellom blir ridd på hardere underlag for å stimulere bena med ledd, sener og leddbånd.

Vedlikehold av banen er enormt viktig, og dreneringen er nøkkelen til en god overflate. Dype hjørner med dyp sand gjør at hestene mister balansen og disponerer seg for skader og utvikling av halthet. Faktisk vil enhver endring av rideunderlaget kunne disponere til halthet. Spesiellt unge hester jobber lettere og bedre på fastere kunstig underlag hvor de får bedre kontakt med bakken og dermed blir mindre trøtte.

Dressurhestens utstyr

Dressurhesten må være komfortabel med utstyret hvis det skal fungere optimalt. Dressursaler er er skapt for å posisjonere rytteren på hesteryggen med et dypt sete og en forlenget sjenkel. Saloverflaten hvor vekten fordeles fra bør være så stor som mulig for å unngå trykkskader. Bruk av gele salundelag og feler salunderlag kan ikke kompensere for en korrekt tilpasset sal. Salen må passe både hesten og rytteren, og må plassere rytteren korrekt i balanse. Størrelsen må tilpasses både med og uten rytter. Formen på hestens rygg muskulatur kan endre seg etterhvert som hesten bygger opp mer muskelstyrke og kraft. Derfor kan en veltilpasset sal kunne bli hemmende for hestens bevegelser i løpet av en trening. Når musklene i sal-leiet og skuldrene utvider seg kan salen som lå riktig i starten på treningen, begrense hesten en time senere når hesten skal utføre piaffe og passage bevegelser.

Aksept av bittet er det aller viktigste for dressurhester. Hester varierer ganske mye i fasong i munnen og følsomhet i munnvikene, kjevene og tungen. Det er også stor variasjon av tykkelse på tungen mellom hestene. En liten sprekk i munnviken kan skape store problemer når hesten har vanskelig for å akseptere bittet og blir lite arbeidsvillig i rettstillende arbeid. Hesten kan være motvillig til å ta bittet, den kan ta ujevne skritt og være uvillig til å bøye seg. Hvis hesten har ulvetenner blir den ofte motvillig på bittet og får gjerne en irregulær framdrift. Dersom ulvetannen ligger rett foran den første øvre jekselen og ikke berøres, er det sjeldent at den forårsaker smerte. På et høyere dressur nivå, når hesten skal ris på kandhar må munnen gi plass til to bitt. Disse bittene varier enormt i størrelse, form og design, og valg av det rette bittet er kritisk for samarbeidet med rytteren og prestasjonsevnen. Les mer om valg av bitt her

Halhets undersøkelse

De mest vanlige årsaker til redusert prestasjon eller halthet for dressurhester innkluderer:

Inflammasjion på toppen av suspensory leddbåndet
Suspensory grenskader
Degenererende leddsykdom på hasen
Degenererende leddsykdom og betennelse på forsiden av koden
betennelse på mellom-kneleddet
Degenererende leddsykdom og betennelse på hovleddet
betennelse på bøyemuskelen til kodesenebenet
Belastningsbrudd på pipen
Ryggsmerter

Når man undersøker den halte dressur, så er ikke det så mye anderledes enn fra en andre elite hester. Det krever derimot mer tid til observering fordi hesten må ris for at problemt skal bli synlig. Ofte er det bare snakk om en liten nøling i en bevegelse som gjøres i spesiell øvelse som eks øket trav eller mellomtrav. Dette betyr ikke at hesten ikke skal undersøkes under leieing i skritt og trav på rette linjer og vurderes i lonsje på begge hender. Dette gjøres på både hardt og kunstig underlag. Når man leder en hest på en sirkel i trav så endres skrittlengden. Hesten får ikke frihet til å bevege nakken og vil istedet lene vekten av hodet på lederes hånd. Med subtile problemer så er det viktig at forholdene, innkludert underlaget er det samme gjennom hele halthets undersøkelsen.

I mange tilfeller må man be hestens vanlige rytter å være tilgjengelig for å kunne observere problemet under like rideforhold. Hvis rytteren ikke er i balanse eller sitter skjevt, kan dette i seg selv være årsaken til uregelmessigheter i bevegelser eller halthet. På grunn av dette må hesten også vises av en profesjonell annen rytter som ikke er vant til hesten. Det kan ta flere dager å avgjøre helt sikkert om problemet er av ridemessig art eller om det er forårsaket av ekte halthet. Vær klar over at ikke bare kan en mindre god rytter forårsake halthet, men en dyktig rytter kan også skjule den. Når en dyktig rytter skjuler en halthet så er det sannsynligvis ikke med hensikt, og ikke mer enn en liten korrigerende vektendring i et hjørne, slik at det dermed tar lang tid før hestens problem blir synlig fra bakken.

Veterinæren vil ikke bare fokusere på bena når han observerer hesten under rytter. Han eller hun må også observere endringer som en øket skumming fra munnen, en hørbar endring i hestens skrittlengde, tanngnissing eller grynting som følge av en spesiell test.

I mange tilfeller vil veterinæren legge stor vekt på observeringen av rytteren og det han registrerer i den undersøkelsen. Dette kan være alt fra en gangartsendring til et inntrykk av sterkere rytme, nøling i en gitt bevegelse eller mindre kontakt på bittet som følge av en nervesmerte i benet. Mange ryttere føler på seg når hesten jobber skjevt eller i full balanse. de vil være i stand til å fortelle veterinæren om følelsen endres etter en av diagnose testene. Det kan svare seg å skifte mellom losnjering og ridning, og ofte ta hesten tilbake i lonsje med fullt utstyr etter at den har blitt ridd, for å se om det er en forskjell i beveglsene når hesten er varm etter litt mosjon.

En annen nyttig test er å be rytteren om å ri på feil diagonal i trav lettridning på en volte slik at indre forben bærer mer vekt. Både forbens og bakbenshalthet og hester som lider av ryggsmerter vil endre seg når den diagonale vektbæringen endres. Forskjell i hestens linjer og oppførsel kan også påvises når rytteren bytter mellom lettridning og nedsittende trav, og kan gi verdifulll informasjon.