En forholdsvis ny konkurransegren

Mange forveksler westernridning med rodeo, som er ridning på uinnridde hester og ville okser, men det er en misforståelse. Rodeo også har alltid vært en ren showoppvisning, et spektakulært sirkus som skulle more og skremme publikum. Westernridning derimot er bygget opp rundt den daglig ridningen cowboyene bedrev, og disiplinene det ble konkurrert i krevde ferdigheter som var nødvendige for en god arbeidshest.

Etter hvert har westernridning utviklet seg til å bli dressurridning på svært høyt nivå. Denne type ridning er den største innenfor ridesporten i Amerika . Westernridning stiller store krav til hestens grunntrening, og all trening foregår på hestens premisser. Hovedprinsippet er at treneren ber og belønner, ikke forlanger og straffer. Forholdet mellom hest og rytter bygger på konsentrasjon og tillit.

Westernridning er en publikumsvennlig idrett, med flyvende galoppombytte, bråstopper (såkalte sliding stop), raske vendinger (kalt roll back) og piruetter (spins). Det finnes også klasser med buskap som er populære, en slik klasse er "Cutting". I "Cutting" skal hesten skille en kalv ut fra flokken og holde den avskåret. Rytteren kan ikke hjelpe hesten. Det er hesten som ved hjelp av sine instinkter skal avskjære kalven. Hesten følger kalven som en skygge i vendingene, mens rytteren sitter på og prøver å være til minst mulig hinder for hesten. Dette jaktinstinktet er blitt avlet frem gjennom generasjoner hos den amerikanske Quarterhesten. Det finnes også hos andre raser, som apaloosaen og araberhesten. Ferdigheten kan læres, men bare til en hvis grad, av de fleste hesteraser.

Konkurranser

Westernriding er dressur på et høyt plan, og rytter og hest må ha et høyt  samspill, og på en rolig og kontrollert måte gjennomføre klassene. Stressede hester som vrinsker og tramper rundt, ryttere med harde hender eller bruk av overdrevne hjelpere er ikke ønskelig. Hestene skal kunnes vises på en løs tøyle og de jobbes i stor grad med vekthjelpere og skjenkler. Sporer får absolutt ikke brukes på en overdreven måte. En westernhest vises normalt i en lavere form enn en vanlig dressurhest. Idealet er en hest som har en tilnærmet flat overlinje fra ører til halefeste, men allikevel jobber godt med rygg og bakparten og westernhesten læres opp til å bære seg uten støtte på tøylen.

I en westernkonkurranse er det ikke lov å bruke hodelag med neserem, og en hest som går og gaper overdrevent vil bli trukket i poeng fordi den enten er ridd med feilaktig bitt eller så er rytterens hender for harde. Westernridning som konkurranseform har sin opprinnelse fra det daglige arbeidet med kveg på ranchene i USA på begynnelsen av 1900-tallet. Arbeiderne på de ulike ranchene brukte ofte sin fritid til å konkurrere med hverandre. Ut fra dette ble etterhvert klasser og regler utformet og på 1940-tallet ble den første regelboken skrevet.