Hesteplassen

ma	ti	on	to	fr	lø	sø
		1	2	3	4	5
6	7	8	9	10	11	12
13	14	15	16	17	18	19
20	21	22	23	24	25	26
27	28	29	30

Newfoundland ponni

Kilde: Wikipedia.org. Oversatt og redigert av Hesteplassen

Newfoundlandsponni er en ponnirase som har sin opprinnelse fra Newfoundland og som ble brukt som kløv og trekkhest. Den var ansett for å være en meget allsidig ponni, pga sine flere høyt ettertraktede egenskaper som utholdenhet, styrke, intelligens, mot, lydighet, villighet, og sunne fornuft. Newfoundland ponnier er generellt hardt arbeidende og enkle å ta vare på. Forfedrene til Newfoundland ponnien kom til Newfoundland fra de britiske øyer. Dens forfedre innkluderer welsh ponni, Galloway ponni (utryddet) og new forest ponni som tilpasset seg bra til det samme klimaet. I løpet av noen få århundrer ble tidligere ponniimmigranter smeltet inn i rasen til en vanlig type uten menneskets hjelp, og det er den som i dag er kjent som Newfoundland ponni.

Tidligere ble denne ponniene brukt til pløying, til hageassisterende arbeid, til å trekke opp fiskenett, samle inn høy og å bære ved, i tillegg til å bli brukt til transport. Gjennom den mekaniske utviklingen ble etterhvert newfoundland ponnien overflødig og antallet ponnier falt betraktelig. Antallet newfoundlandponnier i dag regnes for å være mindre enn 400 totalt, og den anses i dag som en utrydningstruet rase. Newfoundland ponnien har lenge vært en stolt del av Newfoundlands kultur og historie. Tidlige innflyttere brakte i sin tid med seg Exmoor, dartmoor, new forest, galloway, welsh og connemara ponni i tillegg til den rare høylandssponnien. Disse ponniene har blitt parret om hverandre i nesten tre hundre år inntill en vanlig type ponni ble utviklet, Newfoundland ponnien. Denne ponnien som ble resultatet av alle de andre tilsammen var perfekt tilpasset det røffe landskapet i Newfoundland.

Newfoundland ponni har et spesiellt utseende og ligner ikke på noen andre heste eller ponniraser. Newfoundland ponnien er ca mellom 11 til 14.2 "hands" høy. Den har en tykk og mørk man, hale og nedre del av leggene. Den har vanligvis brunaktige øyne, men andre øyenfarger er ikke uvanlig. De har tykk pels, alt fra sort til varianter av brunt. Noen av dem endrer litt eller radikalt pelsfarge fra en årstid til den neste. De kan veie fra ca 400 til 800 lbs. Den har vanligvis et lite hode med dype kjeveben og korte hårete ører. Høvene er små og flintharde. Halen er lavt ansatt.

Newfoundland ponnien er lojal og hardt arbeidende og var pga sine tettsittende ben ideell for å arbeide langs jernbanespor. Før bilen tok over ble disse ponniene både ridd og brukt til å dra vogner og karjoler. De var derfor en meget viktig del av livet i newfoundland helt fram til slutten av 1940-1950. årene. I 1935 antok man at det var ca 9000 ponnier som jobbet rundt om på gårdene og i fiskelandsbyene. Det aller beste ved newfoundlandsponnien er det gode temperamentet, og den evne til å overleve på forholdsvis små mengder gress og for. De tåler harde vintere, og har det igunnen komfortabelt på grunn av sin tykke vinterpels. Etter at maskinene tok over jobbene deres gikk bestanden ned fordi avlen ble begrenset gjennom restriksjoner fra kommunene. Eierne ble oppfordret til å kastrere hingstene og tusenvis av ponnier ble solgt til slakt og kjøttet eksportert til Belgia og frankrike.

I 1997 var det 144 kjente Newfoundland ponnier, og av disse var flere kastrerte hingster og eldre hopper. Den 12. september 1997 deklarerte regjeringen i Newfoundland ponnien som en dyrearv til provinsen. Restriksjoner ble laget for å stoppe slaktingen og eksporteringen av dyrene. Newfoundland's ponniforening ble annerkjent som en offisiell organsisasjon som fikk ansvar for å registrere, fremme og å beskytte dyrene. In 1998 var antallet på registrerte ponnier 214 og stigende. Framtiden ser lys ut for disse ponniene, hvor målet nå er å registrere Newfoundland ponnien som en offisiell rase under Canada's Animal Pedigree Act gjennom anstrengelse og koordinering fra Newfoundland ponniforening.

I dag er Newfoundland ponnien i ferd med å bli en utryddet rase. Denne hesten som en gang flakket rundt i provinsen i tusentall sank til 144 dyr i 1994. Det synkende antallet av ponnier ble forårsaket av effekten av ny teknologi. Da veiene ble bygget og bilen ble vanlig å ha for folk flest, trengte ikke folk lenger ponnien som en arbeidshest. De var uvillige til å betale kostnadene til foring og oppstalling. Hesten som en gang hjalp innbyggerne med å slå seg ned i Newfoundland for mange hundre år siden, ble plutselig bare et bryderi. Mange eiere solgte sine ponnier for bare noen få hundre dollar til slakterier i Quebec hvor de ble brukt som mat og for å lage lim.